Litt av livet mitt i mars i bilder

Pisco i Pisco

Vin- og piscoproduksjonist på bodega i Ica.

Et kongerike for fugl, sel og pinviner utenfor Pisco

Reisefølget vårt; Loly, Jesus, Leyla og Camilla

På filminspilling med Jose

Flinke sangjenter som synger Titanic

Akrobatene mine!

Cajon!

Sirkus til folket!

Camilla, Ariana Montana og meg på bursdagsbesøk

Vet du hva du skal det neste året?

Kanskje du skal ha et år på Hald?

http://www.hald.no/

Søknadsfrist 1. april!

May God Bless You

May God bless you with discomfort
-at easy answers, half-truths and superficial relationships
So you may live deep within your heart

May God bless you with anger
-at injustice and exploitation of people
So you may work for justice, freedom and peace

May God bless you with tears
-to shed for those who suffer from pain, rejection, starvation and war
So that you may reach out your hand to comfort them and turn their pain into joy

And may God bless you with enough foolishness
-to believe that you can make a difference in this world
So you can do what others claim cannot be done

Har du hørt om Pachacutec?

(Eg hadde et reisebrev i lokalavisen Norhordland no rett før jul. Det er en liten hverdagsskildring der eg valgte å skrive litt om barnehagen. Blitt utrolig glad i disse barna, og har akuratt vært på juleavsluttning og graduation-fest. Hadde også en gruppe på Facebook, Gi en anderledes julegave, som var til disse barna. Her kommer reisebervet:)

Yndlingsbrødrene mine; José og Jonatán.







Har du hørt om Pachacutec?



Pachacutec var en gang en stor incakriger men i dag er det navnet på en ”shantytown” i utkanten av Lima. Ikke mange har hørt om Pachacutec, det hadde heller ikke jeg før jeg fant ut at det var hit jeg skulle reise. Så nå er jeg her i Peru og det nærmer seg jul, en ny og fremmed jul for min del. Her er det vår og solen varmer mer og mer for hver dag.



Jeg, Henriette Odland Skare, er student ved Hald internasjonale senter og har blitt sendt ut til mitt praksissted gjennom Strømme Stiftelsen. Har snart hvert her i 3 måneder og kommer ikke hjem til Norge før rundt 1. mai. Tiden har gått så alt for fort. Her nede har jeg alltid noe å henge fingrene i, og jeg jobber og stortrives. Organisasjonen jeg jobber for her nede heter Tierra de Niños, Barn av jorden. De driver med mye forskjellig arbeid for å bedre forholdene til menneskene i Pachacutec, det trengs virkelig. Her har det de siste årene strømmet til mange mennesker som alle ønsker å søke lykke og arbeid i Lima. Det er ørkensand, sol og strand og de første asfalterte veiene kom i fjor. Husene vil for oss nordmenn se ut som skur, mange har ikke vann og noen har ikke en gang elektrisitet.



Vi er to norske jenter som jobber på ulike steder som ungdomskole og barneskole, men det jeg trives best med er jobben min i en barnehage og i et ungdomshus. I barnehagen assisterer vi barnehagetanten. Her er det 30 barn på en lærer i et rom. 30 barn på ca fem år fra fattige familier, noen som går med de samme klærne nesten hver dag, noen er skitten i ansiktet og noen ekstremt oppmerksomhetssyke. Men så kjærlige og herlige barn har jeg aldri opplevd før. Mange av barna er vant til å være aleine store deler av dagen siden foreldrene jobber, derfor suger de til seg alt av oppmerksomhet og nærhet de kan få. De hilser med kyss på kinnet, en stor og god klem og griper muligheten til å kunne sitte på et fang om det er plass. I begynnelsen tenkte jeg på alt av lopper og lus, men det tok ikke lange tiden før jeg ikke kunne la være å gi de alt av kjærtegn de fortjener.



Vi har jobbet med forming og tegning de fleste dagene vi har vært på besøk. Barna lager de flotteste fly av tomme flasker, julekranser av eggekartong og fjernsyn av pappesker. Bosset blir med flittige barnehender forandret til de merkeligste ting. De har bare tre farger på malingen og ca ti pensler på 30 barn, men alle blir ferdig med arbeidet sitt og det ender opp i alle regnbuens farger. Jeg ser her i Pachacutec hvor mye de får ut av så lite, det er så mange ting vi som er vant til å ha så mye kan lære av dette.



Mine blå øyne blir studert og er et av favoritt samtaleemnene til barna. De fleste har sett gringoer, betegnelsen på hvitinger, før men ikke på så nært hold. De ler av den solbrente huden min og lurer på hvorfor jeg er så høy. Men selv om jeg er en fremmed med skrantende spansk og ser rar ut tar de imot meg med ekte glede. De er så glade i å lære nye ting, vi har blant annet lært dem engelske sanger som ”Head and shoulders” og ”Hello, my name is”, som har vært en kjempesuksess. De lærer oss nye ord, leker og sanger, og jeg tror at de har lært meg mye mer på disse to månedene enn jeg egentlig kan forstå.



Her er det jul og derfor snart sommerferie. Etter ferien begynner de fleste på skolen og kjenner jeg er litt trist for at jeg ikke kommer til å jobbe med den samme gjengen igjen. Men det kommer nye barn etter sommerferien som helt sikkert også kommer til å smelte hjertet mitt. Tankene mine kommer nok til å gå til både barnehagebarna mine i Pachacutec og venner og familie hjemme i Norge når jeg skal feire min første jul i Peru. En jul hvor jeg har blitt enda mer klar over hvor heldig jeg er og hvor mye jeg er takknemmelig for.



Fra Henriette i Peru


Geraldine maler med stor konsentrasjon.

Bobbler og andre ting eg virkelig liker ved Peru!

Bobbler gjør med på en eller måte litt glad. Her i Peru er de så og si over alt.

Kjempekjekt å få besøk fra Ecuador eller Norge! Gleder meg til Ragnhild og Karoline kommer tilbake til Lima etter Cuzco-turen.

Bøttene våre til å ha vann i! Har blitt veldig glad i de, siden der ofte ikke er vann når vi kommer hjem fra jobb.

Termosen til vertsfamilien min i Villa Maria! Når eg var syk de første seks ukene, gikk det mye i varm drikke, urter, blader, coca, quaker og mye annen varm god drikke.

En veldig stakkarslig rød bobble og en vill og ung bobble i nabolaget i Villa Maria.

Mikke Mus-skilt!

Jobbe i barnehagen er virkelig glede! Slitsomt, ofte uforståelig og mye lus og lopper, men ungene er umulig å ikke like.

Solnedgang i Pachacutec
Alle sammen i CJP!

Denne listen kunne vært veldig mye lenger, og det kommer mer seinere, men eg hadde ikke så mange bilder :)

Bygg ikke hus på sandgrunn

En av de mange tingene jeg lærte på søndagskolen når jeg var liten var å ikke bygge hus på sandgrunn. Såg ikke helt problemet med det den gangen, det er jo så mye fjell og berg over alt, tenke jeg. Men nå har jeg flyttet fra Holsnøy og Norge, til Peru. Her er det ikke fjell eller berg over alt, men sand og porøse fjell og mange mennesker.


Pachacutec ligger i et ørkenområde og menneskene som bor her har ikke muligheten til å bygge huset sitt på fjell. De har ikke et annet valg enn å sette opp de små husene sine rett på sanden. Og det kommer stadig nye rekker med hus i sanden, tynne trevegger laget av paller, en presenning som tak og sanden som gulv.

Det er sand over alt, støvet blåser i vinden og legger seg på alle ting. Elektriske ting på pakkes inn og vaskes hele tiden, gulvet må kostes mist to ganger om dagen, man får naturlig Dust-it i håret, øyekroken fylles med sand og støvet pustes inn og bronkitt og astma er vanlige plager.

Sanden har sine positive sider. En dag når jeg skulle reise ned fra CJP-huset, hadde en buss kjørt av veien og havnet nedi skråningen. Der låg den å hvilte på en sanddyne. Uten denne haugen med sand ville kanskje bussen ha hveltet og menneskene blitt mer skadet, men på grunn av den stoppet bussen bare rett ned i skråningen. Men hvem vet, kanskje var det all sanden i veien som i utgangspunktet fikk bussen til å skli?

En kjempesandkasse for barna der de kan bygge og leke. En hard realitet for de voksne som må bygge sine hus i denne sanden. Men eg begynner å tvile på hele denne sangen fra søndagsskolen, her klarer de å bygge hus på sandgrunn, ja en hel liten by. Det er selvfølgelig ikke ideelt på noen som helts måte, men det er ikke alle som får mulighet til å velge det beste her i verden.

En uke har gått utrolig fort...

(Camilla og meg med tøffe gutter på CJP)

No har eg vært i Ventanilla og Tierra de ninos i litt mer enn en uke og eg kan begynne å skimte hvordan hverdagen min vil se ut de neste 6 månedene. Førsteintrykket er veldig positivt! De driver mange forskjellige prosjekter som favner store deler av samfunnet. Eg har satt opp timeplanen min og er klar for å jobbe no. Håper kommunikasjonen snart skal gå litt lettere, nye språk er dessverre ikke helt min ting. Men eg lytter og later som eg forstår litt mer enn eg gjør. Peruanere flest er glad i å snakke så det er ikke alltid eg trenger å si så mye. Men om noen har en trylleformel for å lære nye språk tar eg gjerne imot!

Rommet begynner å ta form, bilder er kommet opp på veggen, vi har vårt eget walk in –closet (uten plass til klærne, vel og merke) og sengen begynner å bli min egen. Fattigdomsbekjempersauen er på plass i sengen og passer på meg. Om morgningen når de andre kommer til kontoret i sitter Camilla og meg og spiser siste rest av frokosten. Utrolig praktisk å bo på kontoret, enklere kunne vi vel ikke hatt det. Vi blir passet på og trenger strengt tatt ikke gå lenger enn til markedet 50meter fra døren. Men det blir noen oppdagelsesturer i nærområdet, men har til nå ikke funnet så mye interessant. Høres kanskje litt deprimerende ut å bo på kontoret der en jobber, men foreløpig går det veldig fint.



Mange hjemme spør meg hva det er eg egentlig gjør her nede. For å være helt ærlig er eg ikke kommet helt i gang enda. For øyeblikket vet eg hvor og med hvem eg skal jobbe, men ikke helt hva eg kan bidra med. Prosjektene til Tierra de Ninos er gode og det er ikke lett å se hva lille meg kan hjelpe til med. Kan kort si litt om hver av de forskjellige tingene eg skal bedrive tiden med:


Skal hjelpe til i en barnehage to formiddager hver uke, spesielt med formingsaktiviteter. Her trengs det virkelig bare noen ekstra hender til barna. Ca. 30 barn på en barnehagetante i et rom. Ungene er fattige, glade, noen mishandlede, energiske, understimulerte, kreative og har et ekstremt behov for at noen ser de.



Eg skal være med å besøke familier, mødre, i Pachacutec. De jobber med å informere om hvordan innrede huset sitt slik at helse og hygiene blir bedre. Klarer familiene å forandre måten de lever på hjelper Tierra de Niños med forbedring av huset, som å gi vegger til et toalett. Veldig sterkt å komme inn i husene til folk og høre historiene og se forholdene de lever under. Gamle syke damer, enslige mødre, en storesøster på 12 som passer fire yngre søsken, familier med ni barn, møter på utrolig mye forskjellig. Føler meg utrolig dum og utilpass når eg går inn i husene til folk, men lærer mye om hvordan en vanlig familie her lever. Ser at mange av husene har blitt forandret og noen gamle uvaner er borte. Damene kan fortelle om at det er lettere og at de ikke er så deprimerte lenger. Enkle knep som gjør at de føler de lever med litt mer verdighet, på tross av at de er fattige.

Skal være på en barneskole en formiddag hver uke. Her skal eg være med i en spansktime eller to. Læreren og barna skal lære meg språket. Dette er for å motivere barna til å lære å lese og skrive. Vi tror det kan bedre selvtilliten og motivere ungene ved at det får lære oss noe. Barn har ofte lite de skulle sagt her, så at vi som voksne og hvit kommer ned på deres nivå vil forhåpentligvis være bra for både de og oss.


Chocopacha, er en liten sjokoladebedrift på en av skolene i området. Her er det en gjeng med ungdommer som lager og selger sjokolade. De lærer om det å starte egen bedrift og hvordan markedsføre arbeidet sitt. Her skal vi være en ettermiddag i uken. Vi skal lage sjokolade og kanskje lære de noen nye oppskrifter som er enkelt å lage. Så om noen har oppskrifter snop blir eg veldig takknemmelig om du gir meg en lyd!


Men det meste av tiden min skal eg bruke på Casa Juvenil Pachacutec, CJP. Her jobber eg med den kule fyren Jose, som er skuespiller og full i energi og kjærlighet for barna. Her er det alltid fest, stylter, sjonglering, teater, musikk, dans eller kino. Ungene er talentfulle og herlige, følte meg velkommen fra første minutt. Ungene får virkelig troen på seg selv, brukt talentene sine, slipper å gå på gaten og opplever et godt fellesskap. Kommer nok til å nevne disse flotte ungene mange ganger :)

Lekepause i parken med barnehageungene

Musikalske og tøffe ungerFotball med en smeltet flaske