Bygg ikke hus på sandgrunn

En av de mange tingene jeg lærte på søndagskolen når jeg var liten var å ikke bygge hus på sandgrunn. Såg ikke helt problemet med det den gangen, det er jo så mye fjell og berg over alt, tenke jeg. Men nå har jeg flyttet fra Holsnøy og Norge, til Peru. Her er det ikke fjell eller berg over alt, men sand og porøse fjell og mange mennesker.


Pachacutec ligger i et ørkenområde og menneskene som bor her har ikke muligheten til å bygge huset sitt på fjell. De har ikke et annet valg enn å sette opp de små husene sine rett på sanden. Og det kommer stadig nye rekker med hus i sanden, tynne trevegger laget av paller, en presenning som tak og sanden som gulv.

Det er sand over alt, støvet blåser i vinden og legger seg på alle ting. Elektriske ting på pakkes inn og vaskes hele tiden, gulvet må kostes mist to ganger om dagen, man får naturlig Dust-it i håret, øyekroken fylles med sand og støvet pustes inn og bronkitt og astma er vanlige plager.

Sanden har sine positive sider. En dag når jeg skulle reise ned fra CJP-huset, hadde en buss kjørt av veien og havnet nedi skråningen. Der låg den å hvilte på en sanddyne. Uten denne haugen med sand ville kanskje bussen ha hveltet og menneskene blitt mer skadet, men på grunn av den stoppet bussen bare rett ned i skråningen. Men hvem vet, kanskje var det all sanden i veien som i utgangspunktet fikk bussen til å skli?

En kjempesandkasse for barna der de kan bygge og leke. En hard realitet for de voksne som må bygge sine hus i denne sanden. Men eg begynner å tvile på hele denne sangen fra søndagsskolen, her klarer de å bygge hus på sandgrunn, ja en hel liten by. Det er selvfølgelig ikke ideelt på noen som helts måte, men det er ikke alle som får mulighet til å velge det beste her i verden.