Har du hørt om Pachacutec?

(Eg hadde et reisebrev i lokalavisen Norhordland no rett før jul. Det er en liten hverdagsskildring der eg valgte å skrive litt om barnehagen. Blitt utrolig glad i disse barna, og har akuratt vært på juleavsluttning og graduation-fest. Hadde også en gruppe på Facebook, Gi en anderledes julegave, som var til disse barna. Her kommer reisebervet:)

Yndlingsbrødrene mine; José og Jonatán.







Har du hørt om Pachacutec?



Pachacutec var en gang en stor incakriger men i dag er det navnet på en ”shantytown” i utkanten av Lima. Ikke mange har hørt om Pachacutec, det hadde heller ikke jeg før jeg fant ut at det var hit jeg skulle reise. Så nå er jeg her i Peru og det nærmer seg jul, en ny og fremmed jul for min del. Her er det vår og solen varmer mer og mer for hver dag.



Jeg, Henriette Odland Skare, er student ved Hald internasjonale senter og har blitt sendt ut til mitt praksissted gjennom Strømme Stiftelsen. Har snart hvert her i 3 måneder og kommer ikke hjem til Norge før rundt 1. mai. Tiden har gått så alt for fort. Her nede har jeg alltid noe å henge fingrene i, og jeg jobber og stortrives. Organisasjonen jeg jobber for her nede heter Tierra de Niños, Barn av jorden. De driver med mye forskjellig arbeid for å bedre forholdene til menneskene i Pachacutec, det trengs virkelig. Her har det de siste årene strømmet til mange mennesker som alle ønsker å søke lykke og arbeid i Lima. Det er ørkensand, sol og strand og de første asfalterte veiene kom i fjor. Husene vil for oss nordmenn se ut som skur, mange har ikke vann og noen har ikke en gang elektrisitet.



Vi er to norske jenter som jobber på ulike steder som ungdomskole og barneskole, men det jeg trives best med er jobben min i en barnehage og i et ungdomshus. I barnehagen assisterer vi barnehagetanten. Her er det 30 barn på en lærer i et rom. 30 barn på ca fem år fra fattige familier, noen som går med de samme klærne nesten hver dag, noen er skitten i ansiktet og noen ekstremt oppmerksomhetssyke. Men så kjærlige og herlige barn har jeg aldri opplevd før. Mange av barna er vant til å være aleine store deler av dagen siden foreldrene jobber, derfor suger de til seg alt av oppmerksomhet og nærhet de kan få. De hilser med kyss på kinnet, en stor og god klem og griper muligheten til å kunne sitte på et fang om det er plass. I begynnelsen tenkte jeg på alt av lopper og lus, men det tok ikke lange tiden før jeg ikke kunne la være å gi de alt av kjærtegn de fortjener.



Vi har jobbet med forming og tegning de fleste dagene vi har vært på besøk. Barna lager de flotteste fly av tomme flasker, julekranser av eggekartong og fjernsyn av pappesker. Bosset blir med flittige barnehender forandret til de merkeligste ting. De har bare tre farger på malingen og ca ti pensler på 30 barn, men alle blir ferdig med arbeidet sitt og det ender opp i alle regnbuens farger. Jeg ser her i Pachacutec hvor mye de får ut av så lite, det er så mange ting vi som er vant til å ha så mye kan lære av dette.



Mine blå øyne blir studert og er et av favoritt samtaleemnene til barna. De fleste har sett gringoer, betegnelsen på hvitinger, før men ikke på så nært hold. De ler av den solbrente huden min og lurer på hvorfor jeg er så høy. Men selv om jeg er en fremmed med skrantende spansk og ser rar ut tar de imot meg med ekte glede. De er så glade i å lære nye ting, vi har blant annet lært dem engelske sanger som ”Head and shoulders” og ”Hello, my name is”, som har vært en kjempesuksess. De lærer oss nye ord, leker og sanger, og jeg tror at de har lært meg mye mer på disse to månedene enn jeg egentlig kan forstå.



Her er det jul og derfor snart sommerferie. Etter ferien begynner de fleste på skolen og kjenner jeg er litt trist for at jeg ikke kommer til å jobbe med den samme gjengen igjen. Men det kommer nye barn etter sommerferien som helt sikkert også kommer til å smelte hjertet mitt. Tankene mine kommer nok til å gå til både barnehagebarna mine i Pachacutec og venner og familie hjemme i Norge når jeg skal feire min første jul i Peru. En jul hvor jeg har blitt enda mer klar over hvor heldig jeg er og hvor mye jeg er takknemmelig for.



Fra Henriette i Peru


Geraldine maler med stor konsentrasjon.