Bussturen til skolen

Tenker eg må skrive et lite innlegg om hvordan det faktisk er her nede, før alt blir ”det vanlige” og eg slutter å stille spørsmål med alt. På vei til skolen har eg ca en og en halv time på buss og combi. På denne tiden får eg sett mer kontraster enn mange gjør på et liv. Tenker eg bare vil gi en liten hverdagsskildring av en liten del av min dag.
Eg begynner dagen med å vandre ned en gate med fin brun vei, løshunder svirrer rund og leiter i det nye bosset, krysser hovedgaten og venter på buss C. Når vi får stoppet en som skal til Primavera kaster vi oss inn og kanskje får oss et sete. På bussen blir det fort ”sild i tønne”, men vi får ofte sitteplass på vei til skolen. Ut vinduet suser hus i alle mulige fasonger og forfatninger forbi. Det meste er ganske brunt og støvete, og murhusene går i ett med sanden langs veien. Mennesker i alle aldre og klesdrakter vandrer eller venter langs veiene. På samme hjørnet kan du se alt fra pene damer i dressjakke og høye heler til gamle bestefarer som leiter i bosset.

Noen steder er det volleyballbaner og lekeapparater langs veien. Andre steder er det små trær og gressplener med joggende mennesker. Bussen heller til siden og vi befinner oss halvvegs opp på fortauet for å unngå de store hullene i veien. På vegger og murer er det malt slagord og reklamer. På skilt eller reklamer er det nesten alltid bilder av pene hvite ”puppedamer” eller hvite muskelmenn. Eg ser ikke helt sammenhengen med bildene og teksten, men det tar i minstefall oppmerksomheten min, så som reklame funker det bra. Men hvorfor er det aldri bilde av en peruaner?

Opp mot fjellene klamrer små hus og skur seg fast, de fleste med strøm. Bussassistenten henger ut døren, roper og får folk på og av i en fart. Rett i veien ligger et sykehus bygd av brakker, og de ventende sitter på rekker utenfor. Det svirrer mototaxier i alle retninger, combier, busser, biler og gående. Et trafikksystem som eg ikke har forstått enda. Men hver dag går det alltid akkurat fint. Marginene i dette landet er ikke store som i Norge. Alt fra livene til folk og trafikken ser ut til å være tøyd til ytterste grense i noen områder.

På nesten hvert hjørne er det en liten vogn med sine egne spesialiteter, en benk og et bord. Her får de som måtte ha tid mulighet til å spise en enkel frokost. Det ser ut som de koser seg der de sitter i støvet fra bilene. Utenfor ruten går det en jente som selger doruller, kanskje en mann med karameller, eller en dame med bukser til salgs. Vi suser videre gjennom massene og ender opp på motorveien. På flerfeltsvei går det unna tross en overfylt liten buss. Lima er enormt! Det er skrevet i sanden på fjellsidene, reklame, kjærlighetshilsener og mye eg ikke forstår.

Da var vi plutselig på Primavera og vi kommer oss av i en fei. På vei ned trappen møter vi barn med karameller, damer med kurver med mat og drikke og avisselgere. Under broen står X antall combier utenpå hverandre og roper ulike destinasjoner og vil ha oss med. Vi stapper oss inn i en og sitter mer eller mindre oppå hverandre. Men turen er ikke lang, etter bare noen minutter er vi fremme. Vi kommer inn til vårt vakre universitet med flotte hager, vakter, kantiner, fine biler, tavlepussere og studenter. Her har vi et treukers kurs som skal lære oss litt spansk og om kulturen i Peru og Bolivia.

Ciao!