Henriette Emily i Peru

En lang langferdag for oss.

2010-04-12T14:32:00.000-07:00

Mange har kanskje hórt om ranet gjennom ulike medier. Saa tenkte eg skulle kommentere det kort her ogsaa.
Om du ikke har faatt det med deg har du en av linkene her:
http://www.ba.no/nyheter/article5055028.ece

Det var veldig tragisk og trist at dette skulle skje naar vi bare hadde en liten maaned igjen. Vi hadde lenge snakket om at vi skulle vaere ekstra forsiktige saa ingenting dumt skjedde den siste tiden. Vi hadde sett for oss kanskje et ran paa bussen eller i gaten, men ikke slik i vaart eget hjem her nede.

Jeg er trist for alle minner og bilder jeg mistet, og fordi jeg ikke faar tilbringe den siste tiden med Camilla. Men alt i alt har jeg vaert heldig, ting kunne vert verre. Eg tror og haaper at baade Camilla og jeg kommer sterkere ut av dette. Bilde mitt paa et vakkert og rikt Peru har bare faatt en lite skramme, og for min del skal det mer til for aa ódelegge dette.

Litt av livet mitt i mars i bilder

2010-03-29T20:44:00.000-07:00

Pisco i Pisco

Vin- og piscoproduksjonist på bodega i Ica.

Et kongerike for fugl, sel og pinviner utenfor Pisco

Reisefølget vårt; Loly, Jesus, Leyla og Camilla

På filminspilling med Jose

Flinke sangjenter som synger Titanic

Akrobatene mine!

Cajon!

Sirkus til folket!

Camilla, Ariana Montana og meg på bursdagsbesøk

Vet du hva du skal det neste året?

2010-03-11T08:07:00.000-08:00

Kanskje du skal ha et år på Hald?

http://www.hald.no/

Søknadsfrist 1. april!

May God Bless You

2010-02-20T14:18:00.000-08:00

May God bless you with discomfort
-at easy answers, half-truths and superficial relationships
So you may live deep within your heart

May God bless you with anger
-at injustice and exploitation of people
So you may work for justice, freedom and peace

May God bless you with tears
-to shed for those who suffer from pain, rejection, starvation and war
So that you may reach out your hand to comfort them and turn their pain into joy

And may God bless you with enough foolishness
-to believe that you can make a difference in this world
So you can do what others claim cannot be done

Har du hørt om Pachacutec?

2009-12-20T18:36:00.000-08:00

(Eg hadde et reisebrev i lokalavisen Norhordland no rett før jul. Det er en liten hverdagsskildring der eg valgte å skrive litt om barnehagen. Blitt utrolig glad i disse barna, og har akuratt vært på juleavsluttning og graduation-fest. Hadde også en gruppe på Facebook, Gi en anderledes julegave, som var til disse barna. Her kommer reisebervet:)

Yndlingsbrødrene mine; José og Jonatán.

Har du hørt om Pachacutec?

Pachacutec var en gang en stor incakriger men i dag er det navnet på en ”shantytown” i utkanten av Lima. Ikke mange har hørt om Pachacutec, det hadde heller ikke jeg før jeg fant ut at det var hit jeg skulle reise. Så nå er jeg her i Peru og det nærmer seg jul, en ny og fremmed jul for min del. Her er det vår og solen varmer mer og mer for hver dag.

Jeg, Henriette Odland Skare, er student ved Hald internasjonale senter og har blitt sendt ut til mitt praksissted gjennom Strømme Stiftelsen. Har snart hvert her i 3 måneder og kommer ikke hjem til Norge før rundt 1. mai. Tiden har gått så alt for fort. Her nede har jeg alltid noe å henge fingrene i, og jeg jobber og stortrives. Organisasjonen jeg jobber for her nede heter Tierra de Niños, Barn av jorden. De driver med mye forskjellig arbeid for å bedre forholdene til menneskene i Pachacutec, det trengs virkelig. Her har det de siste årene strømmet til mange mennesker som alle ønsker å søke lykke og arbeid i Lima. Det er ørkensand, sol og strand og de første asfalterte veiene kom i fjor. Husene vil for oss nordmenn se ut som skur, mange har ikke vann og noen har ikke en gang elektrisitet.

Vi er to norske jenter som jobber på ulike steder som ungdomskole og barneskole, men det jeg trives best med er jobben min i en barnehage og i et ungdomshus. I barnehagen assisterer vi barnehagetanten. Her er det 30 barn på en lærer i et rom. 30 barn på ca fem år fra fattige familier, noen som går med de samme klærne nesten hver dag, noen er skitten i ansiktet og noen ekstremt oppmerksomhetssyke. Men så kjærlige og herlige barn har jeg aldri opplevd før. Mange av barna er vant til å være aleine store deler av dagen siden foreldrene jobber, derfor suger de til seg alt av oppmerksomhet og nærhet de kan få. De hilser med kyss på kinnet, en stor og god klem og griper muligheten til å kunne sitte på et fang om det er plass. I begynnelsen tenkte jeg på alt av lopper og lus, men det tok ikke lange tiden før jeg ikke kunne la være å gi de alt av kjærtegn de fortjener.

Vi har jobbet med forming og tegning de fleste dagene vi har vært på besøk. Barna lager de flotteste fly av tomme flasker, julekranser av eggekartong og fjernsyn av pappesker. Bosset blir med flittige barnehender forandret til de merkeligste ting. De har bare tre farger på malingen og ca ti pensler på 30 barn, men alle blir ferdig med arbeidet sitt og det ender opp i alle regnbuens farger. Jeg ser her i Pachacutec hvor mye de får ut av så lite, det er så mange ting vi som er vant til å ha så mye kan lære av dette.

Mine blå øyne blir studert og er et av favoritt samtaleemnene til barna. De fleste har sett gringoer, betegnelsen på hvitinger, før men ikke på så nært hold. De ler av den solbrente huden min og lurer på hvorfor jeg er så høy. Men selv om jeg er en fremmed med skrantende spansk og ser rar ut tar de imot meg med ekte glede. De er så glade i å lære nye ting, vi har blant annet lært dem engelske sanger som ”Head and shoulders” og ”Hello, my name is”, som har vært en kjempesuksess. De lærer oss nye ord, leker og sanger, og jeg tror at de har lært meg mye mer på disse to månedene enn jeg egentlig kan forstå.

Her er det jul og derfor snart sommerferie. Etter ferien begynner de fleste på skolen og kjenner jeg er litt trist for at jeg ikke kommer til å jobbe med den samme gjengen igjen. Men det kommer nye barn etter sommerferien som helt sikkert også kommer til å smelte hjertet mitt. Tankene mine kommer nok til å gå til både barnehagebarna mine i Pachacutec og venner og familie hjemme i Norge når jeg skal feire min første jul i Peru. En jul hvor jeg har blitt enda mer klar over hvor heldig jeg er og hvor mye jeg er takknemmelig for.

Fra Henriette i Peru

Geraldine maler med stor konsentrasjon.

Bobbler og andre ting eg virkelig liker ved Peru!

2009-11-21T19:02:00.000-08:00

Bobbler gjør med på en eller måte litt glad. Her i Peru er de så og si over alt.

Kjempekjekt å få besøk fra Ecuador eller Norge! Gleder meg til Ragnhild og Karoline kommer tilbake til Lima etter Cuzco-turen.

Bøttene våre til å ha vann i! Har blitt veldig glad i de, siden der ofte ikke er vann når vi kommer hjem fra jobb.

Termosen til vertsfamilien min i Villa Maria! Når eg var syk de første seks ukene, gikk det mye i varm drikke, urter, blader, coca, quaker og mye annen varm god drikke.

En veldig stakkarslig rød bobble og en vill og ung bobble i nabolaget i Villa Maria.

Mikke Mus-skilt!

Jobbe i barnehagen er virkelig glede! Slitsomt, ofte uforståelig og mye lus og lopper, men ungene er umulig å ikke like.

Solnedgang i Pachacutec
Alle sammen i CJP!

Denne listen kunne vært veldig mye lenger, og det kommer mer seinere, men eg hadde ikke så mange bilder :)

Bygg ikke hus på sandgrunn

2009-11-21T18:53:00.000-08:00

En av de mange tingene jeg lærte på søndagskolen når jeg var liten var å ikke bygge hus på sandgrunn. Såg ikke helt problemet med det den gangen, det er jo så mye fjell og berg over alt, tenke jeg. Men nå har jeg flyttet fra Holsnøy og Norge, til Peru. Her er det ikke fjell eller berg over alt, men sand og porøse fjell og mange mennesker.

Pachacutec ligger i et ørkenområde og menneskene som bor her har ikke muligheten til å bygge huset sitt på fjell. De har ikke et annet valg enn å sette opp de små husene sine rett på sanden. Og det kommer stadig nye rekker med hus i sanden, tynne trevegger laget av paller, en presenning som tak og sanden som gulv.

Det er sand over alt, støvet blåser i vinden og legger seg på alle ting. Elektriske ting på pakkes inn og vaskes hele tiden, gulvet må kostes mist to ganger om dagen, man får naturlig Dust-it i håret, øyekroken fylles med sand og støvet pustes inn og bronkitt og astma er vanlige plager.

Sanden har sine positive sider. En dag når jeg skulle reise ned fra CJP-huset, hadde en buss kjørt av veien og havnet nedi skråningen. Der låg den å hvilte på en sanddyne. Uten denne haugen med sand ville kanskje bussen ha hveltet og menneskene blitt mer skadet, men på grunn av den stoppet bussen bare rett ned i skråningen. Men hvem vet, kanskje var det all sanden i veien som i utgangspunktet fikk bussen til å skli?

En kjempesandkasse for barna der de kan bygge og leke. En hard realitet for de voksne som må bygge sine hus i denne sanden. Men eg begynner å tvile på hele denne sangen fra søndagsskolen, her klarer de å bygge hus på sandgrunn, ja en hel liten by. Det er selvfølgelig ikke ideelt på noen som helts måte, men det er ikke alle som får mulighet til å velge det beste her i verden.

En uke har gått utrolig fort...

2009-11-05T07:36:00.000-08:00

(Camilla og meg med tøffe gutter på CJP)

No har eg vært i Ventanilla og Tierra de ninos i litt mer enn en uke og eg kan begynne å skimte hvordan hverdagen min vil se ut de neste 6 månedene. Førsteintrykket er veldig positivt! De driver mange forskjellige prosjekter som favner store deler av samfunnet. Eg har satt opp timeplanen min og er klar for å jobbe no. Håper kommunikasjonen snart skal gå litt lettere, nye språk er dessverre ikke helt min ting. Men eg lytter og later som eg forstår litt mer enn eg gjør. Peruanere flest er glad i å snakke så det er ikke alltid eg trenger å si så mye. Men om noen har en trylleformel for å lære nye språk tar eg gjerne imot!

Rommet begynner å ta form, bilder er kommet opp på veggen, vi har vårt eget walk in –closet (uten plass til klærne, vel og merke) og sengen begynner å bli min egen. Fattigdomsbekjempersauen er på plass i sengen og passer på meg. Om morgningen når de andre kommer til kontoret i sitter Camilla og meg og spiser siste rest av frokosten. Utrolig praktisk å bo på kontoret, enklere kunne vi vel ikke hatt det. Vi blir passet på og trenger strengt tatt ikke gå lenger enn til markedet 50meter fra døren. Men det blir noen oppdagelsesturer i nærområdet, men har til nå ikke funnet så mye interessant. Høres kanskje litt deprimerende ut å bo på kontoret der en jobber, men foreløpig går det veldig fint.

Mange hjemme spør meg hva det er eg egentlig gjør her nede. For å være helt ærlig er eg ikke kommet helt i gang enda. For øyeblikket vet eg hvor og med hvem eg skal jobbe, men ikke helt hva eg kan bidra med. Prosjektene til Tierra de Ninos er gode og det er ikke lett å se hva lille meg kan hjelpe til med. Kan kort si litt om hver av de forskjellige tingene eg skal bedrive tiden med:

Skal hjelpe til i en barnehage to formiddager hver uke, spesielt med formingsaktiviteter. Her trengs det virkelig bare noen ekstra hender til barna. Ca. 30 barn på en barnehagetante i et rom. Ungene er fattige, glade, noen mishandlede, energiske, understimulerte, kreative og har et ekstremt behov for at noen ser de.

Eg skal være med å besøke familier, mødre, i Pachacutec. De jobber med å informere om hvordan innrede huset sitt slik at helse og hygiene blir bedre. Klarer familiene å forandre måten de lever på hjelper Tierra de Niños med forbedring av huset, som å gi vegger til et toalett. Veldig sterkt å komme inn i husene til folk og høre historiene og se forholdene de lever under. Gamle syke damer, enslige mødre, en storesøster på 12 som passer fire yngre søsken, familier med ni barn, møter på utrolig mye forskjellig. Føler meg utrolig dum og utilpass når eg går inn i husene til folk, men lærer mye om hvordan en vanlig familie her lever. Ser at mange av husene har blitt forandret og noen gamle uvaner er borte. Damene kan fortelle om at det er lettere og at de ikke er så deprimerte lenger. Enkle knep som gjør at de føler de lever med litt mer verdighet, på tross av at de er fattige.

Skal være på en barneskole en formiddag hver uke. Her skal eg være med i en spansktime eller to. Læreren og barna skal lære meg språket. Dette er for å motivere barna til å lære å lese og skrive. Vi tror det kan bedre selvtilliten og motivere ungene ved at det får lære oss noe. Barn har ofte lite de skulle sagt her, så at vi som voksne og hvit kommer ned på deres nivå vil forhåpentligvis være bra for både de og oss.

Chocopacha, er en liten sjokoladebedrift på en av skolene i området. Her er det en gjeng med ungdommer som lager og selger sjokolade. De lærer om det å starte egen bedrift og hvordan markedsføre arbeidet sitt. Her skal vi være en ettermiddag i uken. Vi skal lage sjokolade og kanskje lære de noen nye oppskrifter som er enkelt å lage. Så om noen har oppskrifter snop blir eg veldig takknemmelig om du gir meg en lyd!

Men det meste av tiden min skal eg bruke på Casa Juvenil Pachacutec, CJP. Her jobber eg med den kule fyren Jose, som er skuespiller og full i energi og kjærlighet for barna. Her er det alltid fest, stylter, sjonglering, teater, musikk, dans eller kino. Ungene er talentfulle og herlige, følte meg velkommen fra første minutt. Ungene får virkelig troen på seg selv, brukt talentene sine, slipper å gå på gaten og opplever et godt fellesskap. Kommer nok til å nevne disse flotte ungene mange ganger :)

Lekepause i parken med barnehageungene

Musikalske og tøffe ungerFotball med en smeltet flaske

I Ventanilla

2009-10-26T20:34:00.000-07:00

No sitter eg i den nye sengen min, på det nye rommet mitt i det nordlige Lima. Det er i denne bydelen eg skal bo og jobbe de neste seks månedene. Etter en liten forandring i det eg trodde skulle bli min nye boplass, bor eg no på kontoret til Tierra de Niños. Her har vi fått vårt eget rom med køyeseng og et bor. Snart kommer bildene opp på veggen og kanskje et stearinlys på bordet?

Førsteinntrykket er godt! Tror virkelig eg vil bli glad i dette stedet. Har bare hatt en arbeidsdag, men kolegaene mine, ungene i ungdomsprosjektet, bydelen, ja hele atmosfæren er lett å bli glad i. Gleder meg til å bli en del av dette, lære nye navn og ord, bli kjent med menneskene og berike megselv.

Fattigdommen her er veldig synlig, mye mer en det eg har sett før her i Lima. Kjenner på de negative tankene som av og til farer gjennom hodet; vi kan aldri utrydde fattidom, det blir nok bare verre og verre, hva hjelper det egentlig at dette barnet har det bra når det er så mange andre som ikke har det bra? Men nei, det hjelper, det er mulig! Det står og faller bare på vilje. Vilje til å gidde å hjelpe eller gjøre en forskjell.

Eg har en veldig smart venn, Roger, som skriver en god blogg. Les dette innlegget! Eg kan ikke få sagt det så bra som han.

http://rdrange.blogspot.com/2009/10/det-glymde-kontinentet.html

Eg er nok ikke den som skal inn i politikken, men likevel kan eg bety en forskjell. Vi kan alle være fattigdomsbekjempere. Akkurat no er eg på grasrotnivå å jobber, kanskje du er en som meg? Eller er du en med andre ressurser og talenter? Uansett hvem vi er bør og kan vi gjøre noe.

En helg i sus og dus!

2009-10-19T11:00:00.000-07:00

Denne helgen har vi levd et godt liv i luksus som ekte turister i Lima.
Det er slitsomt å leve i en ny kultur med nytt språk og andre rutiner enn det eg er vant til. Så denne helgen bestemte vi oss for å kose oss skikkelig med å leie inn på et hostel i sentum og leve litt som ekte turister. Denne helgen var perfekt å gjøre dette på siden vår kjære verts-søster var på Marinera konkurranse, der hun vant to store priser.

Vi begynnte på fredagen med shopping, restaurantbesøk, vandring i gatene og i parken. Om kvelden reiste vi til en veldig fin fontene/lys/show-park like utenfor Miraflores. Veldig romantisk og koselig, men vann og lys blir litt kjedelig etter en stund uten noen å være romantisk med. Så då ringte vi til en taxi-mann som kunne kjøre oss trygt hjem om kvelden.

Lørdagen må vi stå opp klokken 5.30 for å komme oss på skolen. Føles ikke så greit å sitte på skolen tidlig en lørdagsmorgen, men det gjør de her. Etter skolen la vi oss inn på et hostel, Flying dog, i Miraflores. Kjempefint, reint, rolig og med varmtvann i dusjen! Etter en lang dusj og pynting var vi kjempflotte. Camilla gjør meg litt mer jentete og vil ha meg i å gå med høye heler. Tror eg har litt godt av å av og til være litt mer jentete.

På kvelden spiste alle Act Now'erene sammen på en nydelig restaurat i Miraflores, Panchita. Dette er restaurangen til en godt kjent kokk som heter Gastón Acurio. Nydelig mat fra det peruanske kjøkkenet! Seinere på kvelden gjekk vi til hostelbaren og ble kjent med litt folk fra forskjellige deler av verden. Utrolig godt å få gjort seg forstått på engelsk og bli kjent med noen nye. Det tar på å alltid misforstå og feilkommunisere med min haltende spansk. Vi gikk ut til et nyåpnet sted som bartenderen på hostelet ambefalte. Danset litt, spiste pizza og kom oss tilbake til sengen før madrugada.

Søndagen var en skikkelig slappe dag. Hamburger til frokost, gåturer rundt i byen, starbucks, se litt på havet, og avslutte med popcorn i parken før vi satte oss på bussen hjem. Deilig med en slik helg, men det blir kanskje lenge til neste gang. No har vi en liten uke som studenter og turister foran oss før vi flytter på søndag. Grugleder meg til å begynne å jobbe i prosjektet på mandag!

Vesna, Camilla og Anette i vannparken

Gringas som er klar for å gå ut å spise

Camilla ved klippene i Miraflores

Siril og Katrine leser lekser på Starbucks

Popcorn i parken før vi reiste hjem

Jordbærsesong!

2009-10-15T12:25:00.000-07:00

I går var Camilla og eg ute og tuslet i gatene, kom til et marked og ville kjøpe noe godt. Så vi bestemte oss for jordbær og film. Når filmen var kjøpt gjekk vi til damen med frukten. Her ser vi skiltet med 1,50 soles oppå jordbærene. Dette var ikke hektopris som vi har i norge, men kilopris! Det sier vel ikke dere hjemme så mye men vi fikk et helt kilo jordbær for 3 kroner. Kjempeglad og fornøyd gjekk vi tilbake, vasket undertøy og rigget oss til i sengen for å se film. Filmen virket nesten helt fint og vi spiste oss mette på jordbær. Neste gang blir det jordbær og mango smoothie...

Bussturen til skolen

2009-10-15T11:57:00.000-07:00

Tenker eg må skrive et lite innlegg om hvordan det faktisk er her nede, før alt blir ”det vanlige” og eg slutter å stille spørsmål med alt. På vei til skolen har eg ca en og en halv time på buss og combi. På denne tiden får eg sett mer kontraster enn mange gjør på et liv. Tenker eg bare vil gi en liten hverdagsskildring av en liten del av min dag.
Eg begynner dagen med å vandre ned en gate med fin brun vei, løshunder svirrer rund og leiter i det nye bosset, krysser hovedgaten og venter på buss C. Når vi får stoppet en som skal til Primavera kaster vi oss inn og kanskje får oss et sete. På bussen blir det fort ”sild i tønne”, men vi får ofte sitteplass på vei til skolen. Ut vinduet suser hus i alle mulige fasonger og forfatninger forbi. Det meste er ganske brunt og støvete, og murhusene går i ett med sanden langs veien. Mennesker i alle aldre og klesdrakter vandrer eller venter langs veiene. På samme hjørnet kan du se alt fra pene damer i dressjakke og høye heler til gamle bestefarer som leiter i bosset.

Noen steder er det volleyballbaner og lekeapparater langs veien. Andre steder er det små trær og gressplener med joggende mennesker. Bussen heller til siden og vi befinner oss halvvegs opp på fortauet for å unngå de store hullene i veien. På vegger og murer er det malt slagord og reklamer. På skilt eller reklamer er det nesten alltid bilder av pene hvite ”puppedamer” eller hvite muskelmenn. Eg ser ikke helt sammenhengen med bildene og teksten, men det tar i minstefall oppmerksomheten min, så som reklame funker det bra. Men hvorfor er det aldri bilde av en peruaner?

Opp mot fjellene klamrer små hus og skur seg fast, de fleste med strøm. Bussassistenten henger ut døren, roper og får folk på og av i en fart. Rett i veien ligger et sykehus bygd av brakker, og de ventende sitter på rekker utenfor. Det svirrer mototaxier i alle retninger, combier, busser, biler og gående. Et trafikksystem som eg ikke har forstått enda. Men hver dag går det alltid akkurat fint. Marginene i dette landet er ikke store som i Norge. Alt fra livene til folk og trafikken ser ut til å være tøyd til ytterste grense i noen områder.

På nesten hvert hjørne er det en liten vogn med sine egne spesialiteter, en benk og et bord. Her får de som måtte ha tid mulighet til å spise en enkel frokost. Det ser ut som de koser seg der de sitter i støvet fra bilene. Utenfor ruten går det en jente som selger doruller, kanskje en mann med karameller, eller en dame med bukser til salgs. Vi suser videre gjennom massene og ender opp på motorveien. På flerfeltsvei går det unna tross en overfylt liten buss. Lima er enormt! Det er skrevet i sanden på fjellsidene, reklame, kjærlighetshilsener og mye eg ikke forstår.

Da var vi plutselig på Primavera og vi kommer oss av i en fei. På vei ned trappen møter vi barn med karameller, damer med kurver med mat og drikke og avisselgere. Under broen står X antall combier utenpå hverandre og roper ulike destinasjoner og vil ha oss med. Vi stapper oss inn i en og sitter mer eller mindre oppå hverandre. Men turen er ikke lang, etter bare noen minutter er vi fremme. Vi kommer inn til vårt vakre universitet med flotte hager, vakter, kantiner, fine biler, tavlepussere og studenter. Her har vi et treukers kurs som skal lære oss litt spansk og om kulturen i Peru og Bolivia.

Ciao!

Litt fra mine forste dager i Lima.

2009-10-06T11:31:00.000-07:00

No er eg kommet meg til Lima og inn i en koselig vertsfamilie. Beklager at oppdateringene kommer litt sient, men har akkurat begynnt paa skole og her har eg stabilt internett.
Skal prove aa gi en kort oppsumering av de forste dagene her.
Eg bor hos en koselig liten familie litt i utkanten av Lima, Villa Maria. Her skal eg bo i tre uker med tre av de andre norske jentene, Camilla, Katrine og Siril. I huset har vi en "store soster", Claudia, som passer veldig godt paa oss og viser oss litt rundt. Hun har laert oss litt forskjellige danser som Marinera, Salsa og andre tradisjonelle peruanske danser. Veldig goy, men alle de rytmene og all den vrikkingen er ikke akkuratt min sterkeste side.

Moren i huset driver et senter for unge modre like ved huset. Her faar unge jenter, mellom 12-17 aar, opplaering, skole og et trygt miljo til aa oppdra barna sine. Camilla og eg var paa besok paa senteret en dag. En utrolig spesiell opplevelse og se barn som er foreldre. Klarer ikke a sette meg inn i en slik situasjon eller forstaa jentene. Men det var kjekt og lererikt aa gaa paa besok. Skal gaa inn der flere ganger.

I huset vaart er det ganske kaldt og fuktig, saa eg e konstant syk og hoster hele tiden, (men er vant med det). Huset ligger i et orkenomradet og i et ganske fattig strok. Det er mange smaa koselige butikker som alle selger saa og si det samme, markeder med fersk frukt, fisk og kjott, flokker av hunder, og mange smaa mennesker. Foler meg trygg i gatene, utenom en og annen hund som er litt ivrig.

Har vert paa katolsk messe paa sondag. Hadde forberett meg paa en lang og uforstaaelig messe, men det hele var over paa en liten time og var veldig interresant. Kirken var stappfull saa vi maatte staa bakerst.

Vi spiser utrolig mye ny og spennede mat. Vi lager, ser paa, naar de lager mat hjemme og eg prover aa faa med meg litt oppskrifter. Peruanerene er glad i mat og eg foler vi spiser hele tiden. Mye ris, kylling, fisk, poteter og yuca. Men brodet er selvfolgelig ikke helt som hjemme. Har vert litt paa leiting etter noe grovt uten hell, men skal ikke gi opp aa leite. Det er litt uvant for magen men har ikke blitt syk av noe til no, heldigvis.

Skal komme et mer utfyllende innlegg med bilder om ikke saa lenge. Dette ble litt i farten...

Det nærmer seg slutten...

2009-09-21T08:39:00.000-07:00

Siste helgen på Hald før den store reisen
har vært en rolig og fin helg. Det er mye
som skjer og mye som foregår oppi hodet
mitt for tiden. Eg er jo veldig glad i Naiv Super,

derfor blir det nok bare en liste over hva de

siste dagene har bestått av.

KRIK-skoledag

Sørlandet

Bålkos

Gitar

Idyll

Slumdog Millioner

Soving

Ikke forstå resizer programmet

Jogging

Gode telefonsamtaler

Sjøsanden

Buldring for å nå toppen

Cafébesøk

Jenta som lekte med ilden

Snakk om den store kjærligheten

Pakkeliste

Reisenerver

Act Now -gjengen!

2009-09-17T13:07:00.000-07:00

Dette er den flotte gjengen på min linje, Act Now!

På mandag var vi alle på Strømmestiftelsen sitt kontor i Kristiandsand. For å få undervisning og informasjon om organisasjonen. Eg er glad for å bli sendt ut av Strømmestiftelsen. En utrolig flott organisasjon som eg mener fokuserer på de rette tingene, som microfinans og utdanning.

De norske skal til Uganda, Bolivia og Peru. Og de internasjonale kommer fra Uganda og Peru og skal bo i Kristiansand.

Blir bare mer og mer klar for å reise no :)

Kommentarer

2009-09-13T14:46:00.001-07:00

Har fått tilbakemelding på at det ikke var så lett å kommenter innleggene mine.
Tekniske meg har fikset litt på innstillingene, så no håper eg det fuker.

Kommenter i vei!

Blir kjempeglad av å se at folk leser bloggen min og for all tilbakemelding!

Heimreisehelg

2009-09-13T12:16:00.001-07:00

Denne helgen reiste alle de norske studentene vekk fra Hald, men eg blei igjen. Angrer ikke på det, har hatt en kjmpefin helg på tross av influensa. Utrolig anderledes og lærerikt å være med alle de internasjonale. Stemningen endret seg på underfundig vis når nordmennene forsvant.

Helgen begynnte allerede på torsdagen med bading i solnedgang. Forfriskende temperatur, høye hopp og gode venner. Erica hoppet for første gang fra ca 6 meter, og ente desverre opp med et blått lår. Men den tøffe brasilianerjenta sier hun skal prøve igjen! Andre, som Eirik, har stålkontroll på hoppene sine!

Fredagen var eg med på undervisningen til de internasjonale. På timeplanen sto "praktiske saker", så hele dagen ble brukt på å lære hvordan man i norge vasker klær og hus, kaster boss, handler på butikken og bruker datamaskiner. Overaskende interresant å se på det norske samfunnet utenfra. Ting som går på automatikk for meg kan være høyst unaturlig å gjøre for andre. Og det å førstå prislapper på produkter i butikken er faktisk ganske krevende når alt er på et språk man ikke forstår og i nye systemer.

Om kvelden hadde vi matlaging. Eg hadde ansfor å lære ca. 15 internasjonale å lage mvar uffins og popcorn på et lite hybelkjøkken. Utrolig hvor kjekt det var! Stemningen var i taket, med sang, dans og muffinsrøre. Spesielt afrikanere har en tendens til å gjøre alt med sang og glede! Godt å være i et sånt fellesskap. Seinere spiste vi alle ilag og løftet festen enda et hakk i peisestuen. Her var det rytmer fra alle verdens kanter og svingende hofter. Sjenert og urytmisk som eg er holdt eg meg fint i ro. Eg koste meg heller med litt ligretto og synet av glade, dansende mennesker.

Lørdagen koblet eg fullstendig av med en liten tur til Kristiansand. Med nyinkjøpte solbriller og plommer satt eg meg ned på kaien for å lese. Sørlandet var desverre ikke inne. Hadde store planer om å se på den, høre på sjanties og drømme om Lehmkulh. Skal ta det igjen en annen gang. Satser på at eg har en festning-date med noen når eg kommer hjem?

Lørdagskvelden ble som fredagen, med mat og høy stemning. På menyen sto enkel, billig og norsk studentmat. Lapsgaus med pølse, stekt ris med grønnsaker og havregrøt. Blir nesten flau av vår eksotiske og smakfulle hverdagsmat. Men er nok det eg kommer til å savne når eg kommer ut i verden, så skal være litt forsiktig her.

Eg har blitt forkjølet så har brukt det meste av søndagen på soving og lesing. Leser faktisk en stortingsmelding om utviklingspolitikken til Norge. Kjedelig pensum, men må skrive en raport om det seinere. Skulle ha gjort masse i dag men tiden bare forsvant. Skrive listen om informasjonsarbeidet, gjøre en spansktest, fylle i papirer til ambasaden i Peru og sikkert mye mer. Men har brukt kvelden på å snakke med folk, hjelpe med klesvaking, skrive blogg og høre på ny musikk. En god kveld! Får ta igjen plikter i morgen :)

The Barefoot children project

2009-09-12T14:23:00.000-07:00

Sjekk ut denne siden:

http://www.barefootchildrenproject.com/

Dette er projektet er laget av tidligere Hald elever som var i Bolivia.

Virkelig verdt å ta seg tid til!

Bilde er hentet fra bloggen til Svenn; http://www.svennibolivia.blogspot.com/

Besøk!

2009-09-07T08:06:00.000-07:00

Denne helgen har eg vært så heldig å få besøk av både Janne og Malin. Eg er så velsigna som har så mange gode mennesker rundt meg, blir nesten litt overveldet av tanken. Hva eg har gjort for å ha alle disse flotte folkene i mitt liv? Skulle ønske eg satt inne med en enkel oppskrift som eg kunne dele med alle de ensomme her i landet, men det gjør eg desverre ikke. Flaks, rette valg, rette miljøer, trygg oppvekst, personlighet, eg vet virkelig ikke hva som skal til. Men en ting vet eg, eg har vert og er heldig!

Janne kom haikende fra Bergen fredag kveld, og Malin fra Gå Ut Senteret på lørdag. Vi skal alle tre ut å reise! Eventyrlysten gjeng som vil utvide våre horisonter. Gleder meg allerede til seine kvelder i juni 2010, med reiseskildringer, eksotisk mat og løsninger på verdensproblemene.
Så utrolig godt å være med folk som kjenner meg, slappe av og være bare meg. Her på Hald er alle nye og det er til tider litt slitsomt med så mye folk rundt seg hele tiden. Alle mine nye venner er fantastisk men følelsen gamle venner gir er helt ubeskrivelig.

Hverdagen på Hald

2009-08-30T12:23:00.000-07:00

Livet på Hald er godt i gang og ting
begynner å gå seg til på alle måter.
Matrutiner, forelesninger og det sosiale livet her er alt blitt min nye gode hverdag. Overgangen fra å bo aleine, gå på jobb og være med mine beste venner, til dette har vært litt tung. Var ganske sliten når eg satt meg på flyet til Kristiansand 12. Augst. Den siste delen av sommaren var mange dager på jobb kombinert med seine kvelder med gode venner. Men eg er takknemmelig og gjerne sliten igjen for alle de gode stundene vi hadde.

Her har det skjedd mye! Med 80 elever fra 14 ulike nasjoner blir aldri kjedelig. Min egen språkforvirring tar helt av. Vi har alle de norske dialektene, undervisningen på engelsk, pugging av spanske gloser og litt forskjellige hilsefraser fra både her og der. Alle språkene gjør meg veldig lysten på å lære så mye spansk som mulig før eg drar. Kommunikasjon er så utrolig viktig for å forstå samfunnet og alt rundt. Selv om det ikke er så likt meg håper eg at eg tør å snakke mye med folk i begynnelsen slik at forståelsen kommer fort.
Vi har vært på Blåtur! Kjekt å reise på leir alle sammen uten mobiler, TV og mp3-spillere. Hadde team-building og fjelltur. Vått og godt vær, men det var ingen hindring for en gjeng som oss.

Her ”hjemme” på Hald går dagene i undervisning, volleyball, Matrix, pensumlesing, facebook, seine kvelder på et rom eller i en stue, jogging og gåturer (Ja, faktisk! Eg har vært på flerer joggerturer), shopping eller kafé i Mandal, musikk og litt spansk (enten pugging av gloser eller av min peruanske venn Victor).
I dag har vi hatt gudstjeneste i Mandal kirke. Skolen bidro med et fint kor, dans, preken, tekstlesing, musikk og kirkekaffe. Det ble en flott og fargerik gudstjeneste med et ungt preg. Kan ikke huske sist eg var på en vanlig statskirke møte, så det var fint at alt var litt på våre premisser.
Hverdagen min her er ny og krever andre ting enn det eg har vært vant til dette siste året. Heldigvis liker eg gode forandringer og utfordringer, og gleder meg over hver dag.

2009-08-26T06:59:00.000-07:00

Så var tiden kommet til eg skulle klare å opprette ein blogg. Dette blir nok et typisk "første innlegg", men det får dere takle.

Har begynnt på et nytt og spennede prosjekt i livet mitt, nemelig Hald internasjonale senter. Følger et program som kalles Act Now og drives av Strømmestiftelsen. I korte trekk skal eg få litt opplæring og skole i seks uker før eg reiser ut i den store verden. Så går reisen min til Peru, Lima, hvor det blir språkkurs og avklimatisering. Då skal eg være ca klar for å begynne å jobbe i et prosjekt utenfor Lima i 7 måneder. Organisasjonen eg skal jobbe for heter Tierra de niños, mer om prosjektet kommer seinere. Vet egentlig ikke så mye selv enda... Les gjerne om skolen min og prosjektene på nettsidene deres: http://www.hald.no/ og http://www.tierradeninos.com/

Plutselig var eg kommet til Hald i Mandal og var igjen en internatelev, med alt det innebærer. Utrolig mange kjekke folk og et godt miljø! Er spennende og interresant å bo sammen med mennesker fra så mange kulturer. Det meste går på engelsk og norsk, men blir alltid litt spansk, fransk, thai, swahili eller kinesisk snakk i gangene. Kommunikasjon er et vanskelig ord!

Det er mye eg savner og mye nytt eg liker, ser frem til å skrive litt om det. Eg har blitt fortalt at man bør ha korte innlegg og heller litt ofte, så prøver meg på den. Så skal snart fortelle mer om hva som skjer i livet mitt.